Blogg

 

 RSS Feed

  1. Fra Åpenbaringene av vår cistersiensermor Gjertrud av Helfta:

    Gjertrud ble født i Eisleben i Tyskland i 1256.  Som liten ble hun oppfostret av cistersienserinnene  i Helfta.  Der studerte hun både filosofi og humanistiske fag. Etter en indre omvendelse til Gud gikk hun raskt frem på fullkommenhetens vei og tilbrakte mest mulig av sin tid til bønn og kontemplasjon.  Hun døde 17.november 1301.

    Måtte min sjel prise deg, Herre, min Gud og Skaper, måtte min sjel prise deg.  Fra det innerste dyp av mitt vesen, matte din egen miskunn prise deg, for din grenseløse kjærlighet har omsluttet meg fra alle kanter, uverdig som jeg er.  På alle måter takker jeg for din grenseløse miskunn, priser den og ærer din uendelige tålmodighet, som var overbærende med den store blindhet og tankeløshet jeg var igjennom i min barndom, min ungdomsår, den tiden jeg var en ung kvinne og inntil jeg var 25 år.  Slik jeg ser det nå, gjorde jeg i tanker, ord og gjerninger, uten samvittighetsnag, alt det jeg hadde lyst til, når jeg kunne det, når du ikke advarte meg, enten ved den naturlige avsmak jeg hadde i meg for det som var ondt og den dragningen jeg følte mot det gode, eller gjennom formaninger fra dem som sto meg nærmest.  Jeg ville ha levd som en hedning blant hedninger, og jeg ville aldri forstått at de, min Gud, belønner det gode og straffer det onde. . . .

    For å takke senker jeg med ned i ydmykhetens dypeste avgrunn og lovpriser og tilber samtidig din uovertreffelige barmhjertighet og din milde godhet.  Miskunnsrike Far, ved din miskunn og godhet var dine tanker for meg fredstanker og ikke ulykkestanker.  Og skjønt jeg levde et dårlig liv, løftet du meg opp ved din tallrike og store velgjerninger.  . . .

    Til alt dette har du føyet den uvurderlige gave som er ditt nære vennskap.  

    Åpenbaringer, II.23,1.3.5.8

    Fra Tidebønnene V: Det Alminnelige Kirkeår  St Olav Forlag, 2011, s.303-304.  Brukt med tillatelse.

       

    From the Revelations of our Cistercian mother Gertrude of Helfta:

    Gertrude was born in Eisleben i Germany in 1256.  As a child, she was brought up by the Cistercian nuns in Helfta.  There she studied both philosophy and humanistic subjects.  After an inner conversion to God she went quickly forward on the way of perfection and used as much of her time as possible for prayer and contemplation.  She died November 17, 1301.

    May my soul bless you, Lord God my Creator, may my soul bless you. . . . may the mercies with which your unbounded loving-kindness has so unconstrainedly surrounded me make confession to you from the innermost depths of my being.  I give you thanks, from wherever I draw the ability, for your vast mercy.  I praise and glorify it, as I do your long-suffering patience which led you to overlook it while I spent all my childhood and youth, until I was almost twenty-five, in a state of blinded madness.  It now seems to me that in thought, word and deed, I did whatever I wished, wherever I wished, without any remorse of conscience.  Had you not been guarding me, either through an innate hatred of evil and delight in good or through my neighbors’ words of warning, I should have lived as an unbeliever among unbelievers, and would never have understood that you, my God, reward good or punish evil. 

    Once more in thanksgiving I plunge into the deepest abyss of humility and at one and the same time I render praise and adore your surpassingly excellent mercy and worship that sweet goodness which prompted you, the father of all mercies, to bear toward me thought of peace and not of affliction while I was leading such an abandoned life.  You raised me up by your many great favors . . . .

    You also bestowed on me the added intimacy of your priceless friendship . . . 

    Book 2,23,1.3.5.8

    Gertrud the Great of Helfta: The Herald of God's Lovin- kindness..  Trans. by Alexandra Barratt.  Pp.162-166.  Copyright 1991 by Cistercian Publications. Published by Liturgical Press, Collegeville, MN.  Used with permission.

     

     

  2. dry land

    Foto: www.freedigitalphotos.net / Jomphong

    Har du noen gang sett et stykke jord som var sprukket og tørt på grunn av mangel på regn, når bakken bokstavlig talt er brutt I biter?   En gang i Israel så jeg et uttørket elveleie – og det er akkurat slik det så ut.

    I dagens responsoriesalme (etter den første Messelesningen), bruker salmisten det samme bildet for å beskrive sin lengsel etter Gud (Sal 63,1-8).  Har du noen gang følte en slik lengsel?  Har du gjenkjent den som en lengsel etter Gud? 

    Gud, vår Skaper, har lagt en medfødt lyst eller lengsel i hver enkelt av oss som han alene kan fylle.  Gud trekker oss til seg selv i kjærlighet for at vi skal kunne kjenne og oppleve hans kjærlighet for hvert enkelt av oss.

    Ofte gjenkjenner imidlertid ikke folk den umettelige lengselen de opplever som en lengsel etter Gud.  De prøver å fylle den med andre ting. Men disse virker ikke egentlig.  Bare Gud kan oppfylle våre dypeste lengsler.

    Å be Salme 63 kan hjelpe oss til å innse at lengselen vi opplever virkelig er en lengsel etter Gud.  Dens ord kan hjelpe oss til å utrykke denne lengselen og se mot Gud, åpne for å motta hans kjærlige godhet.

    Se mot Gud I dag, så din dypeste lengsel og din største tørst, kan bli fylt.

       

    Have you ever seen a piece of earth that was cracked and dry from lack of rain?  When the ground has literally broken in pieces?  Once in Israel, I saw a dried up-river bed – and that is exactly what it looked like. 

    In today’s responsorial psalm (after the first reading of the Mass), the psalmist uses this same image to describe his/her longing for God (63,1-8).  Have you ever experienced such a longing?  Did you recognize it as a longing for God? 

    God, our Creator, has placed an innate desire of longing within each one of us that He alone can fill.  God draws us to himself in love that we might come to know and to experience the love that he has for each one of us personally.

    Often, however, people don’t recognize the insatiable longing they experience as a longing for God. They try to fill it with other things.  However, these really don’t work.  Only God can fulfill our deepest longings.

    Praying Psalm 63 can help us to recognize that the longing we experience is really a longing for God.  Its words can help us to express this longing, and to look to God, open to receive his loving kindness.

    Look to the Lord today, that your deepest longing, your greatest thirst, may be filled.