Blogg

 

 RSS Feed

  1. cross over altar

    Den 14. september feirer Kirken Korsets Opphøyelse.  Denne festen har sin opprinnelse i det fjerde århundre da Gravkirken ble invidd.  Gravkirken markerte stedet der Jesus døde på korset, ble gravlagt og sto opp fra de døde.  En relikvie fra Jesu kors ble høyaktet i forbindelse med den årlige feiringen av innvielsen av denne kirken i Jerusalem.
     
    I Jesu tid, var korsfestelse en dødstraff som var så barbarisk og skjendig at romerne ikke ville korsfeste en av sine egne borgere.  Det var en smertefull og uverdig død, forbeholdt de verste kriminelle.  Det er uforklarlig hvorfor Jesus skulle dø en slik død . . . han som absolutt ikke fortjente det.  Men i Guds mysterium, æren av det nye, oppstandne og forvandlede livet brøt med denne skam, lidelse og død og ga det ny betydning for oss i dag.
     
    Bildet over av korset som henger over alteret i kirken på Tautra Mariakloster.  Dets farger, sort og gull, symboliserer henholdsvis død og oppstandelse.  Legg merke til at bjelkene i korset er avrundet og åpne, en sann kanal for livet som strømmer ut i hver retning.  Se korset av tre som verdens Frelser hang.  Motta det strålende nye liv det tilbyr det.  Vit at dine egne lidelser og smerter vil finne mening og hensikt i det.
     
     

    Lesninger -- 14.september

    Johannes 3,13-17; 8,28-29; 12,32-36

    Galaterne 6,14

    Filipperne 2,6-11; 3,8-11
         
    On September 14, the Church celebrates the Feast of the Triumph of the Cross, a feast that has its origins in the fourth century when the Emperor Constantine dedicated the Church of the Holy Sepulchre in Jerusalem.  This Church marked the place where Jesus died on the cross, was buried, and rose from the dead.  A veneration of a relic of the cross on which Jesus died took place in connection with the annual celebration of the dedication of this Church in Jerusalem.
     
    In Jesus' day, crucifixion was a form of capital punishment that was so barbaric and tortuous that the Romans would not crucify one of their own citizens.  It was a painful and shameful death, reserved for the worst of criminals.  It is inexplicable why Jesus should die such a death . . . he certainly did not deserve it.  But in the mystery of God, the glory of new, risen and transformed life broke through this shame, suffering and death and gave it new meaning for us today.
     
    The picture above is of the cross which hangs over the altar in the Church at Tautra Mariakloster.  Its colors of black and gold symbolize death and resurrection respectively.  Notice how the beams of the cross are rounded and open, a true channel of life pouring out in each direction.  Behold the wood of the cross on which hung the Savior of the world.  Receive the glorious new life it offers you.  Know that your own sufferings and pain find meaning and purpose in it.
     

    Readings -- September 14

    John 3,13-17; 8,28-29; 12,32-36

    Galatians 6,14

    Philippians 2,6-11; 3,8-11
  2. bowing in choir

    «Kom, la oss knele og kaste oss ned, bøye kne for Herren, vår skaper!  For han er vår Gud»  (Sal 95,6-7)

    Disse ordene fra dagens salme kaller oss til å tilbe Gud, ikke bare med stemmene våre men også med kroppene våre!  Det  minner oss om at vi må ha ærbødighet for Gud som er så mye større enn oss. 

    Disse ordene minner meg om evangeliehistoriene hvor folk kommer til Jesus og kneler for ham og ber om helbredelse.  De minner meg også om barndommen min da vi knelte med moren vår hver kveld og ba som en familie.  De minner meg også om Hellige Benedikts lære. Ordene beskriver holdningen vår under tidebønnene som vi samles til syv ganger daglig i klosterets kirke for å prise Gud.  Det er vår viktigste arbeid i klosteret, sier Benedikt.  (Se «Vår Bønn» side).

    Under tiderbønn, bøyer vi oss ned hver gang vi sier bønnen: «Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd», etter hver salme.  Hellige Benedikt sa at vi må gjøre det til ære for Den Hellige Treenighet (RB 9,7).

    Når vi bruker  kroppene våre i bønn, til å knele, til å bøye oss ned er det en stor hjelp til å huske at det er en som er større.  Han er vår Gud og skaper.  Vi må leve og oppføre oss med dette i tankene.

    Se også: Rom 12,1-2.

         

    "Come, let us bow down in worship, let us kneel before the Lord, our Creator, for he is our God" (Psalm 95,6-7)

    These words from today’s Psalm call us to worship God, not only with our voices but also with our bodies.  They remind us at we must have reverence for God who is so much greater than us.

    These words remind me of the Gospel stories where people come to Jesus and kneel before him and pray for healing.  They remind me also of my childhood when we knelt with our mother each evening and prayed as a family.  They also remind me of St. Benedict’s teaching about how we conduct ourselves during the Divine Office, those seven times a day when we gather in the Monastery church to praise God.  It is our most important work in the monastery, Benedict says.  (See the “Our Prayer” page).

    During the Divine Office, we bow down each time we say the prayer “Glory be to the Father and to the Son and to the Holy Spirit,” after each Psalm.  St. Benedict said that we must do that in honor of the Holy Trinity (RB 9,7).

    To use our bodies in prayer, to kneel, to bow down, is a big help in remembering that we are not the most important person in our life.  There is One who is greater.  He is our God and Creator.  We must live and conduct ourselves mindful of this.

    See also Rom 12,1-2.