Blogg

 

Et uventet kall -- An unexpected call

Posted on

"Så bortkastet!" Det var reaksjonen til de fleste vennene mine og min familie da jeg fortalte dem at jeg snart ville tre inn i et cistercienserkloster.  Det skjedde kort tid etter å ha tatt doktorgrad i Bibelen.  Var jeg gal? Hvorfor hadde jeg brukt  seks år på en utdanning som ville la meg gjøre det jeg elsket: undervisning og å skrive og så, aldri "bruke" det.  Slik  tenkte vennene mine og min familie.

Hvorfor? "Jeg fant en skatt,“ sa jeg,"en skatt gjemt i en åker." 

Hva hadde skjedd?

Det som hadde skjedd var noe jeg aldri forventet, ”et kall.”  Et kall jeg fikk da jeg første gang hørte på en vakker, solrik juniettermiddag under en retrett.  Jeg satt ute og leste salme 16, en av mine favorittsalmer.  Da jeg leste ordene "Du skal lære meg livets vei,” stivnet jeg, nesten med frykt. Jeg visste at et ukjent kall lå foran meg. Det tok omtrent fem år før jeg forstod hva det var.

pilgrimswaycross

Jeg kan egentlig ikke huske at jeg noen gang som barn ønsket å bli nonne. Det jeg ville når jeg vokste opp var å gifte meg og få en stor familie.

Jeg hadde flere kusiner som tilhørte et aktivt kommunitet der de underviste ved katolske skoler.   Jeg gikk selv på katolske skoler i tolv år. Jeg kjente også et annet fellesskap av søstre.  Jeg underviste i religion hos dem, men var ikke interessert i å bli en nonne.

Jeg vokste opp i en familie hvor det å praktisere sin tro var viktig. I spisestua hadde vi "alter," et bord med statuer av Maria og Jesus. Der ba vi sammen: ”Fader vår,” ”Hill deg, Maria” og rosenkransen.

Jeg fikk et annet perspektiv på bønn i tiende klasse. Jeg var ved Catholic University, hvor jeg deltok på et intensivkurs i journalistikk. På kveldene var det mange studenter som samlet seg ute for å slappe av og synge. En ung mann blant de mange studenter skrev musikk for messen.  Det var ikke bare hans musikk som imponerte meg, men måten han snakket om Jesus som sin venn gjorde mest unntrykk på meg. Jeg skjønte at jeg selv ønsket å ha et så nært vennskap med Jesus. Allikevel var klosterlivet fortsatt fjernt for meg.

Sommeren etter, dro jeg med en venn til en ”Kom og se" uke på et kloster i den nordlige delen av staten vår. En slik uke er en mulighet til å bli kjent med søstrenes ordensliv. En venn av meg tenkte på å bli nonne, men hun ville ikke dra alene på besøk. Jeg hadde absolutt ikke noe ønske eller intensjon om klosterliv og jeg gjorde det ganske klart på søknadsskjemaet!

Men da jeg deltok i søstrenes bønn, tiltrakk salmene meg som en magnet. Bønnene rørte mitt hjerte dypt. Jeg elsket nonnenes fellesbønn. På dette tidspunktet begynte jeg å vurdere klosterlivet.

I de årene da jeg jobbet på doktorgraden min, bodde jeg alene og prøvde å være trofast til bønn og hellig lesning som var en del av mitt liv. Det er vanskelig å sette ord på, men i løpet av disse årene ble mitt "vennskap" med Jesus dypere. Jeg hadde aldri tvilt på Guds kjærlighet til meg, men jeg kom til å erfare den på en ny måte. Den ble min skatt og å leve i erfaringen av Guds kjærlighet var viktigst for meg.

Jeg ønsket mer tid til bønn. Jeg ønsket   at lesning av Bibelen skulle være en større del i livet mitt, og ikke bare noe jeg måtte finne plass til i en travel hverdag.   Å være heltids universitetslærer var krevende. Det var vanskelig å finne tid til bønn som jeg var kalt til, som støttet og styrket forholdet til Herren.

Etter å ha undersøkt flere fellesskap,  følte jeg meg tiltrukket av  cistercienserordenens livsstil, en form  for benediktinsk liv som hadde sin opprinnelse i Frankrike i det ellevte århundre. Vi ber salmene sammen sju ganger i døgnet. Vår bønn er ikke bare  for oss selv, men for hele kirken og alle Guds folk.  Å lese Bibelen er en viktig  del av vårt daglige liv. Vi livnærer oss gjennom manuelt arbeid og arbeidet vårt er også en mulighet for bønn, ettersom vi arbeider i stillhet.

anniereadpromise

Jeg underviser og skriver fremdeles, men i mindre grad.  Dette er ikke hva  som er viktigst for meg. Min skatt er viktigst, mitt forhold til Gud. Mitt cisterciensiske liv støtter og nærer forholdet mellom meg or Gud.

Kanskje noen av dere lesere har lyst å bli mer kjent om hva klosterlivet innebære?  Jeg inviterer deg til å "komme og se." Hvis du er interessert eller har spørsmål om vårt klosterliv, kan du skrive til meg: klosterkall@tautra.no.

Husker du salmeverset hvor jeg hørte "et kall”? Den andre delen av verset er "din tilstedeværelse fyller meg med glede." Det er akkurat slik det har blitt!

”What a waste!”  That was the reaction of most of my family and friends when I announced, shortly after earning my doctorate in Scripture, that I would soon be entering a Trappistine monastery.  Was I crazy?  Why had I spent six years earning the credentials that would enable me to do what I loved—teaching and writing—and then, never “use” it or so they thought. 

Why?  “I found a treasure,” I told them, “a treasure hidden in a field.”

What had happened?

What had happened was something that I never expected, a call I heard on a beautiful sunny afternoon during a June retreat as I read Psalm 15, one of my favourite psalms.  As I read the words “You will show me the path for my life,” my whole being tightened, almost with a fear.  I knew that an unknown call lay ahead.  It would take me some five years to understand what that was.

I can’t really recall ever wanting to be a nun as a child.  What I “wanted to be when I grew up” was to get married and have a large family, and live in a two story house. 

I had several relatives who belonged to the order of sisters who taught at the Catholic schools I attended for twelve years.  I knew another community of sisters from volunteer work teaching catechism.  I wasn’t interested in being a sister though.

I grew up in a family where practicing our faith was important.  In our dining room, we had what we called the “altar,” a table with statues of Mary and Jesus on it, where as a family, we prayed together: the Our Father, the Hail Mary, the Rosary.

I got another perspective on prayer in the summer of my sophomore year in high school when I attended an intensive journalism workshop at a Catholic university.  In the evenings, many of us from the various programs would gather on the mall to relax and sing.  One of the young men who frequently joined us was engaged to be married and later became well known for the guitar songs he wrote for Mass.   What impressed me so much about him was not just his music but the fact that he spoke of Jesus with the same familiarity with which I would speak of my roommate.  I knew that I wanted to have that kind of close friendship with Jesus, too.  However, monastic life was the farthest thing from my mind.

annie sign transfer

The next summer, I accompanied a friend of mine to a “Come and See” week at a monastery.  A “Come and See” week is an opportunity to visit a monastery and learn more about the Sisters’ life.   My friend was thinking of entering but didn’t want to go alone.  I had absolutely no desire or intention to enter and I made that quite clear on the application form! 

However, when I attended the prayer of the Sisters, the Psalms drew me like a magnet.  They touched my heart deeply.  I loved the Sisters’ prayer in common.  At this point, I began to seriously consider a monastic life. 

In the years when I was working on my doctorate, I was living alone and trying to be faithful to prayer and Bible reading that was a part of my life.  It’s hard to put in words, but in the course of those years, my experience of my “friendship” with Jesus deepened even more.  I had never doubted God’s love for me, but I came to experience it in a new way.  That  became my treasure and living as fully aware of it as I could was what was most important to me.

I wanted more time for prayer.  I wanted my lectio—my prayerful reading of Scripture—to have a priority in my life and not just something I had to fit in around all my jobs and responsibilities.  Being a full-time college teacher was demanding, and having time for the prayer to which I felt called, which supported and nurtured my relationship with the Lord, was difficult.

After investigating several communities, I felt drawn to the Trappist or Cistercian way of life, an expression of Benedictine life that had its origins in France in the eleventh century.   We pray the Psalms together seven times a day.  Our prayer is not just for ourselves but for the whole Church and all of God's people. The prayerful reading of Scripture is an important part of our daily life.  We support ourselves through our manual labor and our work also becomes an opportunity for prayer, working in silence as we do. 

I still teach and write, but to a lesser degree.  What I do is not the main focus of my day nor is it what is most important to me.  My treasure is my relationship with the Lord.  That is most important to me.  My Cistercian life supports and nourishes that so that it can grow deeper. 

 I suspect that some of you who read this may never have met a nun.  Perhaps you have no idea what monastic life is like.  I invite you to “come and see.”  If you’re interested please write to me: klosterkall@tautra.no.   Also write if you have any questions about our life.

Remember that psalm verse in which I heard “a call”?  The second part of the verse is “your presence fills me with joy.”  That’s exactly how it has been!

annie hanne pax