Blogg

 

En forpliktelse -- Hele Livet??? A Lifetime Commitment???

Posted on

Neste mandag, 22.august, feirer vår søster Marjoe sitt gulljubileum (50 års).  Hun avla sine klosterløfter for femti år siden.  De som har besøkt vårt kloster husker S.Marjoes varme velkomst og omsorgsfulle nærvær som gjestesøster.  Som hennes søster i vårt felleskap, er jeg takknemlig for hennes kjærlige støtte og bønner.

Femti år – det er lang tid.  Når jeg snakker med unge voksne som besøker vårt kloster, forteller de meg at de er redde for forpliktelser.  Kanskje er det ikke så mange levende eksempler til permanente forpliktelser i deres liv?  Kanskje er de redde for den ukjente fremtiden?  Kanskje er de redde for de ennå ukjente ofrene som kan bli bedt om?  Kanskje er de redde for smertene og skuffelsene som er uunngåelige i menneskelivet?  Men smertene en gjennomgår kan være å da tel i Kristi lidelser og føre til nytt liv. 

Jeg har tenkt på forpliktelse, på grunn av disse samtalene, i fordbindelse med søster Marjoes jubileum, og min egen tretti-niende årsdag for klosterløfter 6.august.  Jeg har nettopp lyttet til lydbåndet av ”min” seremoni.

anniereadpromise

Da jeg avla mine klosterløfter for livet, husker jeg ikke så godt at jeg var ”redd” for å gjøre en forpliktelse.  Jeg hadde mer en følelse av å stå foran en ukjent fremtid, uten å vite hva som ville bli fordret av meg.  Det var litt skremmende, men å vite at jeg var elsket av Herren men samtidig å tro at dette var det han kalte meg til.   Så jeg avla mine løfter for livet med glede og tillit.  ”Du lære meg livets vei.  For ditt åsyn er det en fylde av glede” (Salme 15,11) – dette var temaet for seremonien min.  Jeg avla mine løfter med en voksende bevissthet om fylden av livet som Herren inviterer meg til.  Da jeg proklamerte dem, gjorde jeg  . . . ”I troen på den trofaste og kjærlige omsorgen fra Gud min Far, mitt livs kilde; Opprettholdt gjennom et stadig dypere forhold til Jesus, min Herre, Styrket gjennom Guds Ånds forvandlende kraft i mitt liv . . . .”  Det var den eneste måten at jeg noensinne kunne ha svart på Guds kall på.

Har det noensinne vært en tid da jeg var fristet til å bryte min forpliktelse?  Nei.  Ja, det har vært noen harde dager, smertefulle dager, skuffelser—men jeg har virkelig kjent Herrens nærvær og min overbevisning om at han har kalt meg til klosterlivet har aldri vaklet.  Under det hele, har det alltid vært en følelse av fred og glede i mitt hjerte, og visshet om at jeg ble holdt i Guds kjærlige hender.

Har det vært offer? Ja.  Men offer er en del av alt liv.  Å ofre er å gi opp noe av seg selv for hverandre, for Gud.  Paulus formante romerne om å ofre seg som et levende og hellig offer til glede for Gud (Rom 12:1), og måten vi gjør det på er forskjellig for hver enkelt.  Og ofrene som er fordret av oss er forskjellig på hvert trinn av vårt liv.  For meg, betydde kallet til klosterliv å gi opp mann og barn.  Senere, da jeg fikk et kall til å gå til et annet kloster, betydde det å gi opp fellesskapet som jeg elsket dypt og som hadde vært  familie og hjem for meg i tjuefem år.

”Hold meg oppe etter ditt ord, så jeg kan leve!  La ikke mitt håp bli til skamme!” (Salme 119,116).  Dette sang jeg for tretti år siden, og gjennom disse årene, har jeg opplevd på mange måter hvordan Herren har akseptert mitt offer og velsignet meg med fylden av livet på så mange måter.  Jeg har ikke blitt skuffet i mitt håp.  Herren har langt overgått mine forventninger.

sheryl jubilee

Next Monday, August 22, our Sister Marjoe will celebrate her Golden Jubilee (50 years!) of monastic profession.   Those who have visited our monastery will remember Sister Marjoe’s warm welcome and caring presence as guest mistress.  As her sister in community, I am grateful for her loving support and prayerful presence here at Tautra.

Fifty years – that’s a long time.  When I speak with young adults who visit our monastery, they tell me that they are afraid of commitments.  Perhaps there are not so many witnesses to permanent commitments in their lives?  Perhaps they are afraid of the unknown future?  Perhaps they are afraid of the as yet unknown sacrifices that may be asked of them?  Perhaps they are afraid of the pain and the disappointments that are inevitable in human life?  But these can be a share in the sufferings of Christ that leads to new life. 

I have been thinking about commitment, prompted by these conversations, Sister Marjoe’s jubilee,  and my own 39th anniversary of monastic profession on 6.august.  I have just listened to the tape of “my” ceremony. 

When I professed my monastic vows for life, I don’t remember so much that I was “afraid” of making a commitment – but rather of having a sense of standing before an unknown future, not knowing what would be asked of me.   That was a bit daunting . . . but knowing that I was loved by the Lord, and believing that this was what he called me to be and do, I professed my vows for life with joy and confidence.  “You have shown me the path for my life; your presence fills me with joy” (Ps 15,11) –this was the theme of my ceremony.  I professed my vows with a “growing awareness of the fullness of life to which the Lord invites me” and as I proclaimed them, I did so “believing in the loving presence of God my Father, sustained through an ever deepening relationship with Jesus, my Lord, and strengthened by the transforming power of the Spirit of God present in my life.”   It was the only way that I could ever have responded to God’s call.

annie sign transfer

Has there ever been a time when I was tempted to break my commitment? No.  Yes, there have been hard times, painful times, disappointments – but I have truly known the Lord’s presence with me and my conviction that he has called me to monastic life has never wavered.   Beneath it all, there has always been a sense of peace and joy in my heart, and the assurance that I was held in the loving hands of God.

Have there been sacrifices?  Yes.  But sacrifices are a part of every way of life.    To sacrifice is to give up something of oneself for another, for God.  St. Paul told the Romans to offer their bodies, themselves, as living sacrifices to the Lord (Rom 12,1), and the way we are to do that is different for each person.  And the sacrifices asked of us are different at each stage of our lives.  For me, accepting the call to monastic life meant giving up having a husband and children of my own.  Later in life, when I received a call to go to a different monastery, it meant giving up the community that I loved deeply and that had been a second family and home for me for twenty-five years.

“Receive me, O Lord, as you have promised that I may live; disappoint me not in my hope” (Ps 119,116).  These were the words that I sang over thirty years ago, and through these years, I have experienced in many ways how the Lord has accepted that gift of self and blessed me with fullness of life in so many ways.  I have not been disappointed in my hope.  The Lord has far surpassed my expectations.