Blogg

 

 RSS Feed

» Listings for August 2011

  1. Neste mandag, 22.august, feirer vår søster Marjoe sitt gulljubileum (50 års).  Hun avla sine klosterløfter for femti år siden.  De som har besøkt vårt kloster husker S.Marjoes varme velkomst og omsorgsfulle nærvær som gjestesøster.  Som hennes søster i vårt felleskap, er jeg takknemlig for hennes kjærlige støtte og bønner.

    Femti år – det er lang tid.  Når jeg snakker med unge voksne som besøker vårt kloster, forteller de meg at de er redde for forpliktelser.  Kanskje er det ikke så mange levende eksempler til permanente forpliktelser i deres liv?  Kanskje er de redde for den ukjente fremtiden?  Kanskje er de redde for de ennå ukjente ofrene som kan bli bedt om?  Kanskje er de redde for smertene og skuffelsene som er uunngåelige i menneskelivet?  Men smertene en gjennomgår kan være å da tel i Kristi lidelser og føre til nytt liv. 

    Jeg har tenkt på forpliktelse, på grunn av disse samtalene, i fordbindelse med søster Marjoes jubileum, og min egen tretti-niende årsdag for klosterløfter 6.august.  Jeg har nettopp lyttet til lydbåndet av ”min” seremoni.

    anniereadpromise

    Da jeg avla mine klosterløfter for livet, husker jeg ikke så godt at jeg var ”redd” for å gjøre en forpliktelse.  Jeg hadde mer en følelse av å stå foran en ukjent fremtid, uten å vite hva som ville bli fordret av meg.  Det var litt skremmende, men å vite at jeg var elsket av Herren men samtidig å tro at dette var det han kalte meg til.   Så jeg avla mine løfter for livet med glede og tillit.  ”Du lære meg livets vei.  For ditt åsyn er det en fylde av glede” (Salme 15,11) – dette var temaet for seremonien min.  Jeg avla mine løfter med en voksende bevissthet om fylden av livet som Herren inviterer meg til.  Da jeg proklamerte dem, gjorde jeg  . . . ”I troen på den trofaste og kjærlige omsorgen fra Gud min Far, mitt livs kilde; Opprettholdt gjennom et stadig dypere forhold til Jesus, min Herre, Styrket gjennom Guds Ånds forvandlende kraft i mitt liv . . . .”  Det var den eneste måten at jeg noensinne kunne ha svart på Guds kall på.

    Har det noensinne vært en tid da jeg var fristet til å bryte min forpliktelse?  Nei.  Ja, det har vært noen harde dager, smertefulle dager, skuffelser—men jeg har virkelig kjent Herrens nærvær og min overbevisning om at han har kalt meg til klosterlivet har aldri vaklet.  Under det hele, har det alltid vært en følelse av fred og glede i mitt hjerte, og visshet om at jeg ble holdt i Guds kjærlige hender.

    Har det vært offer? Ja.  Men offer er en del av alt liv.  Å ofre er å gi opp noe av seg selv for hverandre, for Gud.  Paulus formante romerne om å ofre seg som et levende og hellig offer til glede for Gud (Rom 12:1), og måten vi gjør det på er forskjellig for hver enkelt.  Og ofrene som er fordret av oss er forskjellig på hvert trinn av vårt liv.  For meg, betydde kallet til klosterliv å gi opp mann og barn.  Senere, da jeg fikk et kall til å gå til et annet kloster, betydde det å gi opp fellesskapet som jeg elsket dypt og som hadde vært  familie og hjem for meg i tjuefem år.

    ”Hold meg oppe etter ditt ord, så jeg kan leve!  La ikke mitt håp bli til skamme!” (Salme 119,116).  Dette sang jeg for tretti år siden, og gjennom disse årene, har jeg opplevd på mange måter hvordan Herren har akseptert mitt offer og velsignet meg med fylden av livet på så mange måter.  Jeg har ikke blitt skuffet i mitt håp.  Herren har langt overgått mine forventninger.

    sheryl jubilee

    Next Monday, August 22, our Sister Marjoe will celebrate her Golden Jubilee (50 years!) of monastic profession.   Those who have visited our monastery will remember Sister Marjoe’s warm welcome and caring presence as guest mistress.  As her sister in community, I am grateful for her loving support and prayerful presence here at Tautra.

    Fifty years – that’s a long time.  When I speak with young adults who visit our monastery, they tell me that they are afraid of commitments.  Perhaps there are not so many witnesses to permanent commitments in their lives?  Perhaps they are afraid of the unknown future?  Perhaps they are afraid of the as yet unknown sacrifices that may be asked of them?  Perhaps they are afraid of the pain and the disappointments that are inevitable in human life?  But these can be a share in the sufferings of Christ that leads to new life. 

    I have been thinking about commitment, prompted by these conversations, Sister Marjoe’s jubilee,  and my own 39th anniversary of monastic profession on 6.august.  I have just listened to the tape of “my” ceremony. 

    When I professed my monastic vows for life, I don’t remember so much that I was “afraid” of making a commitment – but rather of having a sense of standing before an unknown future, not knowing what would be asked of me.   That was a bit daunting . . . but knowing that I was loved by the Lord, and believing that this was what he called me to be and do, I professed my vows for life with joy and confidence.  “You have shown me the path for my life; your presence fills me with joy” (Ps 15,11) –this was the theme of my ceremony.  I professed my vows with a “growing awareness of the fullness of life to which the Lord invites me” and as I proclaimed them, I did so “believing in the loving presence of God my Father, sustained through an ever deepening relationship with Jesus, my Lord, and strengthened by the transforming power of the Spirit of God present in my life.”   It was the only way that I could ever have responded to God’s call.

    annie sign transfer

    Has there ever been a time when I was tempted to break my commitment? No.  Yes, there have been hard times, painful times, disappointments – but I have truly known the Lord’s presence with me and my conviction that he has called me to monastic life has never wavered.   Beneath it all, there has always been a sense of peace and joy in my heart, and the assurance that I was held in the loving hands of God.

    Have there been sacrifices?  Yes.  But sacrifices are a part of every way of life.    To sacrifice is to give up something of oneself for another, for God.  St. Paul told the Romans to offer their bodies, themselves, as living sacrifices to the Lord (Rom 12,1), and the way we are to do that is different for each person.  And the sacrifices asked of us are different at each stage of our lives.  For me, accepting the call to monastic life meant giving up having a husband and children of my own.  Later in life, when I received a call to go to a different monastery, it meant giving up the community that I loved deeply and that had been a second family and home for me for twenty-five years.

    “Receive me, O Lord, as you have promised that I may live; disappoint me not in my hope” (Ps 119,116).  These were the words that I sang over thirty years ago, and through these years, I have experienced in many ways how the Lord has accepted that gift of self and blessed me with fullness of life in so many ways.  I have not been disappointed in my hope.  The Lord has far surpassed my expectations.

  2. sunrise

    Hendelsene den 22.juli har konfrontert alle oss med dødens realitet.  Hendelsene den 22.juli har minnet oss på hvor skjør menneskelivet egentlig er.  Døden kom plutselig, når man minst ventet det, til ofrene i Oslo og på Utøya – som den har for så mange andre før dem.

    Det er en måte som vi har alle opplevd smertefulle tap av kjære, om vi kjente ofrene personlig eller ikke.  Vi har følt smerten ved tap av kjære vi har kjent i livet.  Og vi vil uunngåelige bli konfrontert med døden og føler kanskje redsel over at virkeligheten en dag, kanskje når vi minst venter det, også vil komme til oss.

    Hva gjør vi med alt dette?  Hvordan leve med denne vissheten?

    For meg personlig, gir Skriftens ord mye håp og trøst.  Det er en vakker tekst i Visdommens bok som taler spesielt sterkt til meg, i denne tiden:  ”De rettferdiges sjeler er i Guds hånd; ingen pine skal nå dem.  De uforstandige akterdem som døde, deres bortgang regnes for et nederlag, deres død som fullstendig sammenbrudd.  Men de har fred . . . de er fylt av håp om udødelighet” (Visd 3,1-4).

    Deres håp har blitt realisert gjennom Jesu oppstandelse fra de døde.  Paulus sier at Jesus er ”førstegrøden” av oppstandelsen (1 Korinterne 15,20).  Hans bruk av ordet ”førstegrøde” betyr at det skal være enda flere grøder av oppstandelsen etter ham – våre kjære og vi selv blant dem.

    Hvor vakkert Paulus skriver om dette nye livet:  ”Det blir sådd i forgjengelighet  . . . i svaket . . . en kropp som hadde sjel; det står opp i uforgjengelighet . . . i herlighet . . . i kraft. . . en åndelig kropp” (1 Kor 15,42.44).

    I denne tiden med sorg og bedrøvelse, la oss se til Jesu oppstandelse fra de døde som håpet, skjebnen og virkeligheten for dem som døde i Oslo og på Utøya.  For de og alle de som har gått forut inn i døden, i og gjennom den oppstandne Jesus,er livet forandret, ikke tatt bort.

    The events of July 22 have confronted all of us with the reality of death. The events of July 22 have reminded us of how fragile human life really is.  Death came suddenly, when least expected, to those victims in Oslo and at Utøya. – as it has for so many others before them.

    There is a way in which we have all experienced once again the painful loss of our loved ones, whether we knew the victims personally or not.  We have felt the pain of the loss of loved ones we have known in life.  What is more, we have been confronted with the inescapable and perhaps fearful reality that one day, perhaps when we least expect it, death will come to us as well.

    What do we make of all of this?  How do we cope with it?

    For me personally, the words of Scripture offer much hope and consolation.  There is a beautiful text in the book of Wisdom that says so much to me, especially at this time:  “The souls of the just are in the hands of God and no torment will touch them.  In the eyes of the foolish they seemed to have died . . .and their going from us to be their destruction.  But they are at peace . . . their hope is full of immortality” (Wis 3,1-4). 

    Their hope has been realized through the resurrection of Jesus from the dead.  Paul says that Jesus is the “first-fruit” of the resurrection.  His use of the words “first-fruit” tells us that there will be yet more fruits of the resurrection after him – our loved ones and we ourselves among them.

    How beautifully Paul writes of this new life:  “What is sown is perishable . . . weak . . . a mortal body; what is raised is imperishable . . . glorious . . . strong . . . a spiritual body (1 Cor 15,42-44).  

    In this time of mourning and grief, let us look to Jesus’ resurrection from the dead as the hope, the destiny, the reality for those who have died in Oslo and at Utøya.  For them and for all who have gone before them, in and through the Risen Jesus, life is changed in death, not taken away.