Blogg

 

 RSS Feed

» Listings for February 2012

  1. birds of the air

    I dagens evangelium, hører vi Jesus si til en mann “ dine synder er tilgitt” (Markus 2,5).  Det er noe som Jesus sier ofte i evangeliene – og det er til oss han sier det.  Tar vi disse ordene til hjertet?

    Nylig hørte jeg noen stille spørsmålet: Hvorfor fortsetter vi å klandre oss selv for hva vi har gjort eller ikke gjorde - når Gud har tilgitt oss. Hør hva profeten Jesaja sier i dagens første lesning: " Jeg er den som utsletter dine lovbrudd for min skyld, og dine synder minnes jeg ikke.(Jes 43,25). Tror vi på det?

    Jeg lurer på om en av grunnene til at det er så vanskelig for oss å tro på at Gud tilgir oss og glemmer våre synder er fordi det er så vanskelig for oss å tilgi oss selv og / eller andre. Men det er et annet emne.

    Merk det Jesaja sier: Gud tilgir oss for hans egen skyld - det betyr at vi er spesielle for ham og han elsker oss så mye - mer enn noen feil vi har gjort eller noe annet som vi ikke klarte å gjøre. Tro det.

    Tro. Det er Guds ord til oss.

    Måtte Gud bety så mye for deg at du takknemlig mottar hans tilgivelse og lar din kjærlighet og takknemlighet holder deg borte fra disse syndene.   Ikke tillate noe som du har gjort eller unnlatt å gjøre – å holde deg borte fra ham.

    In today’s Gospel, we hear Jesus say to a man: ”your sins are forgiven” (Mark 2,5).  It is something that Jesus says often in the Gospels – and he says it to us.  Do we take his words to heart?

    Recently, I heard someone pose the question: Why do we continue to beat ourselves over the head for what we have done or didn’t do -- when God forgives us.  Listen to what the prophet Isaiah says in today’s first reading:  “I am he who blots out your transgressions for my own sake, and I will not remember your sins” (Isa 43,25).  Do we believe that?

    I wonder if one of the reasons that it is so difficult for us to believe that God forgives us and forgets our sins is because it is so hard for us to forgive ourselves and/or others.  But that is another subject.

    Note what Isaiah says:  God forgives us for his own sake – that is, we are special to him and he loves us so much – more than any wrong we have done or anything that we failed to do.  Believe that.

    Believe.  It is God’s word to us.

    May God mean so much to you that you gratefully accept his forgiveness.   Let your love for him and your gratitude keep you away from these sins.  Do not allow anything that you have done or failed to do -- keep you away from him.

     

  2. mountain barrenness

    Dagens evangelium foreteller om hva som må ha vært en meget travel sabbat for Jesus. Det begynte med en tjeneste i synagogen (Mark 1,21-27). Etterpå gikk Jesus og hans disipler (Andreas, Simon Peter, Jakob og Johannes) til Peters hus, kanskje for å spise. Simon Peters svigermor var imidlertid syk, og det første han gjorde da han hørte dette var å helbrede henne.  Først etter det spiste han (se Mark 1,31). Ordet spredte seg raskt om Jesu helbredende kraft og om kvelden,  "var hele byen samlet utenfor døren" med sine syke og de som var plaget av demoner. Jesus helbredet dem alle.

    Legg nøye merke til hva Mark forteller oss så: "Tidlig neste morgen, mens det ennå var mørkt, sto Jesus opp, gikk ut og dro til et øde sted, og ba der" (Mark 1,35).  La oss stoppe her.

    Har du noen gang tenkt på det faktum at Jesus ba? Ja, da han gikk til synagogen, var det for å delta i bønn og lesing av Skriften (se Lukas 4,16-21), og Jesus ba salmene ofte. (Salmene er en samling av bønner for alle anledninger i Det gamle testamente i Bibelen.  Du kan lese mer om salmene og hvordan du be salmene i artikkelen på siden om «Vår bønn».)  Jesus trengte også tid for seg selv i ensomhet og stillhet - tid til å bare "å være" med sin himmelske Far. Vi ser Jesus gjøre dette ofte i evangeliene.

    Dette var uten tvil tider da Jesus opplevde Faderens dype kjærlighet til ham som sin elskede Sønn. Dette var tider da Jesus gradvis forsto sin misjon i livet og hva det betydde. Det var i bønn at han fant styrke til å leve og gjennomføre sin misjon.

    Når Jesu disipler spurte ham om å lære dem å be, lærte han dem den bønn  vi kjenner som Fadervår, eller Herrens bønn. Men jeg tror at han også underviste dem--og oss -- om bønn ved sitt eksempel. Hvilken plass har bønnen i ditt liv? Hvordan ber du? Når og hvor ber du? Kaller dagens evangelium deg til å gjøre noe mer?

     

     

     

    Today’s Gospel tells of what must have been a very busy Sabbath for Jesus.  It began with the morning service in the synagogue (Mark 1,21-27).  Afterwards, Jesus and his companions (Andrew, Simon Peter, James and John) went to Peter’s house, perhaps for something to eat.  Simon Peter’s mother-in-law was sick, however, and the first thing he did when he heard this was to heal her.  Only then did he have something to eat (see Mark 1,31).   Word was spreading fast about Jesus’ healing power and by evening, “the whole city was gathered around the door” bringing their sick and those troubled by demons.  Jesus healed them all.

    Note carefully what Mark tells us next:  “In the morning, while it was still very dark, he (Jesus) got up and went out to a deserted place, and there he prayed” (Mark 1,35).  Let us stop here. 

    Have you ever thought about the fact that Jesus prayed?  Yes, when he went to the synagogue, it was to participate in service of prayer and the reading of Scripture (see Luke 4,16-21).   Jesus would have prayed the Psalms often.  (The Psalms are a collection of prayers for all occasions found in the Old Testament of the Bible.  You can read more about the Psalms and how to pray the psalms in the article on the Our Prayer page.) Jesus also needed time by himself in solitude and silence – time to just “to be” with his Heavenly Father.  We see Jesus doing this often in the Gospels.

    These were no doubt times when Jesus experienced the Father’s deep love for him as the beloved Son.  These were times when Jesus prayed about his mission in life and perhaps came to understand more about what it meant.  It was in prayer that he found the strength to live and do as the Father wanted.

    When Jesus’ disciples asked him to teach them to pray, he taught them what we know as the Our Father or the Lord’s prayer.  But I think that he also taught them—and us-- about prayer by his example.   What place does prayer have in your life?  How do you pray?  When, where do you pray?   Is today’s Gospel calling you to do something more?