Blogg

 

 RSS Feed

» Listings for 2015

  1. bible 2

    Salme 128 er virkelig en “familiesalme”, for den feirer de velsignelser som blir til dem som frykter Herren til del. Før vi betrakter velsignelsene som listes opp i salmen, la oss først reflektere over det viktige gudfryktighetens sinnelag. La oss spørre oss selv hva som menes med gudsfrykt for oss i dag, og hvordan vi kan utvikle den i våre egne liv.

    Hvis vi vender oss til Skriften, især til begynnelsen av Guds åpenbaring av seg selv til sitt folk da de utvandret og gikk gjennom ørkenen, ser vi at Gud ville at Israel skulle lære å frykte ham (2 Mos 20,20; 5 Mos 4,10; 5,29; 10,12). Dette betød å anerkjenne hans makt og styrke som Gud, og det faktum at de var hans skapninger og tjenere. Vi kan tenke på det som en følelse av aktelse og ærefrykt. Det er en måte å leve på hvor vi til enhver tid er oppmerksomme på Herren, med bevisstheten om at vi er ansvarlige overfor ham. Det betyr å virkelig ha Herren som sentrum og hjertet i livet vårt.

                Vers 3 i dagens salme fokuserer på familien til den som frykter Herren. I det gamle Israel ba man ikke bare om den velsignelse det er å få barn (husk historien om Hanna i første Samuels bok), men å få mange barn. Ja, barn og familiebånd er viktige også for oss i vårt land i våre dager.  

                Men kjennetegnes vårt familieliv av gudsfrykt? Former vi livet vårt i henhold til hans læresetninger (“vandrer på hans veier”)? Elsker vi virkelig hverandre slik Skriftene underviser oss (se Sirak 3,2-6.12-14; Kol 3,12-21; Ef 5,21-6,4)?   

    La oss i dag forplikte oss selv og våre familier til å vise vår ærefrykt og aktelse for Herren ved å følge hans veier. Tenk hvilke dype fredens velsignelser som ville bli oss til del dersom vi gjorde det!

    --fra Når Lyset Stråler Frem: Advent og jul med Salmene av Anne Elizabeth Sweet, OCSO.  Oslo: St. Olav Forlag, 2012, s. 131.  Brukt med tillatelse.

     

     

  2. sunrise

    I disse siste ukene av kirkeåret—et nytt år begynner den første søndagen i advent—finner vi at mange av messelesningene fokuserer på Herrens andre komme ved tidenes ende.   Som i dagens evangelium, hører vi at "dagen eller timen kjenner ingen" (Markus 13,32).  Derfor må vi alltid være vaktsomme, klare, og forberedt for vi vet ikke tidspunktet for Herrens gjenkomst.

    Rett nok ventet de første kristne på Herrens andre komme i sin egen levetid (se 1Kor 10,11).  De lengtet etter det (Åp 22,20).  Men ettersom tiden gikk, minsket entusiasmen og årvåkenheten hos de kristne.  Jeg lurer på om de fleste av oss noensinne så mye som tenker på Herrens gjenkomst.  Det vil likevel bli en realitet en dag.

    Kanskje nærmere for oss blir Herrens komme på det tidspunktet vi dør.  For noen av oss, vil det skje på et uventet tidspunkt. 

    Hellige Benedikt, i sin regel for munker, forteller oss å ”hver dag ha dødens trussel for øye” (RB 4,47).  Benedikt er ikke morbid – bare realist!  Han ønsker at hans munker—og hver enkelt av oss egentlig—skal leve oppmerksomme på det faktum at vi blir nødt til å redegjøre for våre liv til Herren.   Vi håper at vi ved tidenes ende skal skinne some den strålende himmelvelvingen (Dan 12,3).

    Hvis du skulle dø i dag, hva ville Herren si til deg?  Er det noe du skulle ønske du hadde gjort annerledes—eller ikke gjort--før du møter Herren?  Hvorfor ikke begynne i dag?

       

    In these last weeks of the Church year—a new year begins with the first Sunday of Advent—we find that many of the readings at Mass are about the Lord’s second coming at the end of time.  As in today's gospel, we hear that "no one knows the day or the hour" (Mark 13,32).  Therefore we must always be watchful, ready, and prepared because we know not the hour of the Lord’s coming.

    To be sure, the first Christians expected the Lord to return within their own lifetimes (see 1 Cor 10,11).  They eagerly awaited his coming (Rev 22,20).  But as time went on the enthusiasm and watchfulness of Christians waned.  I wonder if most of us ever even think about the Lord’s second coming.  It will, nonetheless, be a reality one day.

    Perhaps a closer coming for us will be the Lord’s coming to us at the time of our death.  For some of us, it will happen at an unexpected time. 

    St. Benedict, in his rule for monks, tells us “to keep death daily before our eyes” (RB 4,48).  Benedict is not being morbid! -- only a realist.   Benedict wants his monks—and each one of us really—to live mindful of the fact that we will have to give an account of our life to the Lord.   We hope that at the end of time, we shall shine like the brightness of the sky (Dan 12,3).

    If you were to die today, what would the Lord say to you? – Is there anything you would wish you had done differently—or not done-- before meeting the Lord?  Why not begin today?