Blogg

 

 RSS Feed

» Listings for January 2015

  1. paved road fence mountain

    En av de første tingene som Jesus gjorde i begynnelsen av sin offentlige tjeneste var å kalle disipler. Dette var folk som fulgte ham at de kunne lære av ham. Se, for eksempel, den vakre historien om dem som fulgte Jesus i Johannes 1,35-42.  Jesus inviterte Andreas og andre disippelen til  å komme og se hvor han bodde. Johannes forteller oss at de gikk og "ble" hos ham den dagen. Å være med Jesus, å bli hos Jesus, er første trinn av det å bli en disippel (se også Mark 3,14). Disippelen må "lære" fra ham før de går ut for å hjelpe i hans oppdrag med å forkynne sin gode nyheter for andre.
     
    Å være med Jesus og bli hos Jesus er viktig i vårt klosterliv. Det er faktisk grunnen til at vi er her: å vokse i vårt vennskap med Jesus, for å utdype vår forbindelse med ham. Blant de måtene vi gjør dette på i klosteret er å tilbringe tid med Jesus i stille bønn. Selvfølgelig så trenger man ikke å være i et kloster for å gjøre dette – men vi sørger for at det er avsatt tid til dette i strukturen i vårt daglige liv. Ellers kan det så lett gå tapt. Vi tilbringer minst 30 minutter i stille bønn om morgenen etter vigilien, og ytterligere 15 minutter etter Vesper. Selvfølgelig kan man bruke mer tid hvis hun ønsker!

    En annen meningsfull måte å være sammen med Jesus på for meg personlig er min daglige tur på vår rolige og vakre øy. Også dette er en tid med stille bønn for meg. Herrens nærvær er så nær i stillheten og skjønnheten i naturen (se 1. Kongebok 19,12).

    Vi i klosteret har gjort en spesiell forpliktelse til å "bli" eller "være hos” Jesus ved vår løfte om stabilitet. Vi tror at vi er kalt til monastiske livet i dette felleskapet, i dette klosteret, og vi lover å bli her for resten av våre liv.

    I teksten fra Johannesevangeliet som er nevnt ovenfor, spør Jesus de to som fulgte ham: «Hva er det dere leter etter?" Vi har hørt det samme spørsmålet. Vi har hørt svaret i våre hjerter, "Det er deg, Herre, som vi søker."
     
     
     
     
     
    aerial view
     
     

    Les også -- 26.januar  -- festen av

    GRUNNLEGGERNE VÅRE

    på "Vår Spiritualitet" side 
     
     

    One of the first things that Jesus did at the beginning of his public ministry was to call disciples.  These were people who followed him that they might learn from him.  See, for example, the beautiful story of those who followed Jesus in John 1,35-42.  Jesus invited Andrew and other disciple to “come and see” where he lived.  John tells us that they went and “stayed” with him the rest of the day.  Being with Jesus, staying with Jesus, is the first step of discipleship (see also Mark 3,14).  The disciple must “learn” from him before going out to help in his mission of proclaiming his good news to others.

    Being with Jesus and remaining with Jesus is important in our monastic life.  It is, in fact, why we are here: to grow in our friendship with Jesus, to deepen our relationship with him.  Among the ways we do this in the monastery is to spend time with Jesus in quiet prayer.  Of course one doesn’t have to be in a monastery to do this – but we make sure that there is time set aside for this in the structure of our daily life. Otherwise, it can so easily be lost.  We spend at least 30 minutes in quiet prayer in the morning after Vigils and another 15 minutes after Vesper.  Of course one can spend more time if she wishes! 

    Another meaningful way to be with Jesus for me personally is my daily walk on our quiet and beautiful island.  This, too, is a time of quiet prayer for me.  The Lord’s presence is so near in the stillness and beauty of nature (see 1 Kings 19,12).

    We in the monastery have made a special commitment to “stay” or “remain” with Jesus by our vow of stability.  We believe that we are called to the monastic way of life in this community, in this monastery and we promise to stay here for the rest of our lives. 

    In the text from the Gospel of John mentioned above, Jesus asks the two who followed him, “What are you looking for?”  We have heard the same question.  We have heard the answer in our hearts, “It is you, Lord, whom we seek.” 

     

     

    See also January 26, the feast of

    OUR FOUNDERS

    on "Our Spirituality" Page

    icon founders

     

  2. mysteryofGodcloud

    Det er en enkel men dyp sannhet i den sjarmerende historien om Guds kall til den unge gutten Samuel.  Gud kalte ham ved navn . . . navnet hans. . . .    Ja, kalte Gud til denne unge gutten, Samuel (1 Samuelsbok 3,1-10).

    At Gud kaller hans utvalgte ved navn er noe vi ser gjennom hele Bibelen: Abraham, Moses, Maria fra Nasaret og Maria Magdalena, for å nevne noen.  Det peker til det unike kallet, den enestående misjonen til hver person – men fremfor alt, det understreker det svært personlige forholdet Gud har med hver og en av disse personene.

    Hva mer er, kaller Gud hver og en av oss ved navn –navnet vårt.  Som Gud snakket gjennom propheten Jesaja til Israel i gammel tid, ”Jeg har kalt deg ved navn, du er min” (Jes 43,1), så snakker han til oss.

    Mark at unge Samuel trengte noen til å hjelpe ham å erkjenne at det var Herren som kalte ham, siden Samuel på det tidspunktet ikke visste så mye om Herren (1 Sam 3,7).  Og slik kan det være for oss også.

    Finner at du blir ”vekket”— enten bokstavelig eller billedlig -- av noe eller noen som prøver å få din oppmerksomhet?  Er du i stand til å høre hva Herren sier til deg?  Trenger du noen til å hjelpe deg?  Uansett, gjør de ordene som Eli ga unge Samuel dine egne: ”Tal, din tjener hører!” (1 Sam 3,10).  Så lytt med ditt hjerte.

         

    There is a simple but profound truth in the charming story of God’s call of the young boy Samuel – God called him by name . . .  his name . . .  Yes, God called to this young man, Samuel (1 Samuel 3,1-10).

    God calling his chosen ones by name is something we see throughout Scripture: Abraham, Moses, Mary of Nazareth and Mary Magdalene to name but a few.  It points to the unique call, the unique mission of the person – but above all, it emphasizes the very personal relationship God has with each one of these individuals.

    What is more, God calls each one of us by name – our name.  As God spoke through the prophet Isaiah to Israel of old, “I have called you by name, you are mine” (Isa 43,1), so he speaks to us. 

    Note that young Samuel needed someone to help him recognize that it was the Lord calling him, as Samuel at that point, did not know so much about the Lord (1 Sam 3,7).  And so it can be for us as well.

    Do you find yourself being “awakened” – whether literally or figuratively – by something, someone trying to get your attention?  Are you able to hear what the Lord is saying to you?  Do you need someone to help you?  In any case, make the words that Eli gave to young Samuel your own: “Speak, Lord, for your servant is listening” (1 Sam 3,10).  Then, listen with your heart.