Blogg

 

 RSS Feed

» Listings for November 2017

  1. for Kristi kongen

    På den siste søndagen i kirkeåret feirer vi Kristi Kongefest.  Gjennom evangeliene taler Jesus til oss om Guds rike.  Å si at Herren er konge betyr at han er hersker.  Vi må ære ham.  Vi er hans tjenere (se Sal 95,1-7).  Vi må leve ifølge hans lov.  Men å si at Gud er konge betyr også at han er en som tar vare på oss (se Esek 34,11-16).  Han ønsker at vi har det godt.  Kongen har omsorg for oss.  Han ønsker at vi "skal ha liv og overflod" (Joh 10,10). 
         Mange lignelser i evangeliene forteller oss om Guds rike og hva vi må gjøre for å komme dit (se Matt 13,18-23; 13,44-50; 25,31-46).  Benedikt minner oss, i sin regel for munker, om at vi er kalt til Guds rike. Benedikt sier at vårt liv er en reise til Guds rike.  ”Hvis vi vil bo . . . i hans rike, må vi løpe dit med våre gode gjerninger, ellers kommer vi aldri frem” (Prolog 22).   Benedikts regel, grunnlagt på evangeliene, leder oss på  reisen. 
         Veien er unik for hver av oss.  For oss som lever et klosterliv, er den monastiske veien en gave som gir oss stor hjelp på reisen.  Det er livets vei, som Herren i sin godhet viser oss (Prolog 20).  Vi håper, vi ber om, at vi en dag, ved reisens ende, må få del i Guds herlige rike.
     
     

     

          On the last Sunday of the church year, we celebrate the feast of Christ the King. Throughout the Gospels, Jesus tells us about God’s kingdom.  To say that God is king means that he is the Sovereign Ruler.  We must honor him.  We are his servants (see Psalm 95,1-7).  We must live according to his law.  To say that God is king is also to say that he is the one who looks out for us (see Ezek 34,11-16).  It is the king’s responsibility to take care of his people.  It is his wish that all goes well for us and that we have life in all its fullness (John 10,10).
         Many parables in the gospels tell us about God’s kingdom and what we must do to live in his kingdom (see Matthew 13,18-23; 13,44-50; 25,31-46).   Benedict, in his Rule for monks—our rule of life, reminds us that we are called to live in God’s kingdom. Benedict says that our life is a journey to God’s kingdom.   “If we will live in God’s kingdom, we must run there by our good deeds, or we will never arrive there” (Prologue 22).
         Benedict’s Rule, based on the gospels, guides us on our journey to God’s kingdom.  The way is unique for each one.  For us at Tautra Mariakloster, the monastic way is a great help on our journey to God.  It is the way of life that God in his goodness has shown us (Prologue 20).  We hope, we pray, that one day, at the end of our journey, we may share fully in God’s glorious kingdom.

     

  2. Fra Åpenbaringene av vår cistersiensermor Gjertrud av Helfta:

    Gjertrud ble født i Eisleben i Tyskland i 1256.  Som liten ble hun oppfostret av cistersienserinnene  i Helfta.  Der studerte hun både filosofi og humanistiske fag. Etter en indre omvendelse til Gud gikk hun raskt frem på fullkommenhetens vei og tilbrakte mest mulig av sin tid til bønn og kontemplasjon.  Hun døde 17.november 1301.

    Måtte min sjel prise deg, Herre, min Gud og Skaper, måtte min sjel prise deg.  Fra det innerste dyp av mitt vesen, matte din egen miskunn prise deg, for din grenseløse kjærlighet har omsluttet meg fra alle kanter, uverdig som jeg er.  På alle måter takker jeg for din grenseløse miskunn, priser den og ærer din uendelige tålmodighet, som var overbærende med den store blindhet og tankeløshet jeg var igjennom i min barndom, min ungdomsår, den tiden jeg var en ung kvinne og inntil jeg var 25 år.  Slik jeg ser det nå, gjorde jeg i tanker, ord og gjerninger, uten samvittighetsnag, alt det jeg hadde lyst til, når jeg kunne det, når du ikke advarte meg, enten ved den naturlige avsmak jeg hadde i meg for det som var ondt og den dragningen jeg følte mot det gode, eller gjennom formaninger fra dem som sto meg nærmest.  Jeg ville ha levd som en hedning blant hedninger, og jeg ville aldri forstått at de, min Gud, belønner det gode og straffer det onde. . . .

    For å takke senker jeg med ned i ydmykhetens dypeste avgrunn og lovpriser og tilber samtidig din uovertreffelige barmhjertighet og din milde godhet.  Miskunnsrike Far, ved din miskunn og godhet var dine tanker for meg fredstanker og ikke ulykkestanker.  Og skjønt jeg levde et dårlig liv, løftet du meg opp ved din tallrike og store velgjerninger.  . . .

    Til alt dette har du føyet den uvurderlige gave som er ditt nære vennskap.  

    Åpenbaringer, II.23,1.3.5.8

    Fra Tidebønnene V: Det Alminnelige Kirkeår  St Olav Forlag, 2011, s.303-304.  Brukt med tillatelse.

       

    From the Revelations of our Cistercian mother Gertrude of Helfta:

    Gertrude was born in Eisleben i Germany in 1256.  As a child, she was brought up by the Cistercian nuns in Helfta.  There she studied both philosophy and humanistic subjects.  After an inner conversion to God she went quickly forward on the way of perfection and used as much of her time as possible for prayer and contemplation.  She died November 17, 1301.

    May my soul bless you, Lord God my Creator, may my soul bless you. . . . may the mercies with which your unbounded loving-kindness has so unconstrainedly surrounded me make confession to you from the innermost depths of my being.  I give you thanks, from wherever I draw the ability, for your vast mercy.  I praise and glorify it, as I do your long-suffering patience which led you to overlook it while I spent all my childhood and youth, until I was almost twenty-five, in a state of blinded madness.  It now seems to me that in thought, word and deed, I did whatever I wished, wherever I wished, without any remorse of conscience.  Had you not been guarding me, either through an innate hatred of evil and delight in good or through my neighbors’ words of warning, I should have lived as an unbeliever among unbelievers, and would never have understood that you, my God, reward good or punish evil. 

    Once more in thanksgiving I plunge into the deepest abyss of humility and at one and the same time I render praise and adore your surpassingly excellent mercy and worship that sweet goodness which prompted you, the father of all mercies, to bear toward me thought of peace and not of affliction while I was leading such an abandoned life.  You raised me up by your many great favors . . . .

    You also bestowed on me the added intimacy of your priceless friendship . . . 

    Book 2,23,1.3.5.8

    Gertrud the Great of Helfta: The Herald of God's Lovin- kindness..  Trans. by Alexandra Barratt.  Pp.162-166.  Copyright 1991 by Cistercian Publications. Published by Liturgical Press, Collegeville, MN.  Used with permission.