Arbeid

"Da er de ekte munker, når de lever av sine henders arbeid"

 

 "They are true monks when they live by the work of their hands"

 

Benedikts Regel 48,8
 

en mulighet til å delta

i det guddomelige skaperverk
  
 Ved enkelt manuelt arbeid tjener vi til livets opphold, og kan gi hjelp til andre.
 

an opportunity to share

in divine work of creation 
Our work provides for our livelihood and that of others, especially the poor.
 

Benedikt skriver i sin regel for munker, vår livsregel, at hver dag skal ha faste tider for bønn, for lectio eller hellig lesing, og for arbeid (kap. 48,1). Benedict kaller bønn, spesielt tidebønnene, ”Gudstjeneste,” og du kan si at denne lovprisningsbønnen i løpet av dagen er vår viktigste tjeneste.

 

cutting soap

Men, som alle andre trenger vi en inntektskilde. Vi må arbeide for å tjene til livets opphold. Benedikt presiserer at vi gjør dette ved manuelt arbeid eller arbeid med hendene av flere grunner.   Det er det samme som apostlene og de tidlige munkene gjorde. Apostelen Paulus laget telt, og han fortsatte med dette arbeidet for å livberge seg, selv som han forkynte evangeliet. De tidligste kristne munkene levde i ørkenen, og noen av dem livberget seg ved å veve kurver og dyrke grønnsaker.

 

Dette fysiske, manuelle arbeid tillot at de med tankene kunne konsentrere seg om å be. De tidligste munkene tok hellige Paulus' formaning "be alltid" (1 Tess 5:17)  til hjertet, og de prøvde å be kontinuerlig. Av egen erfaring kan jeg si at det virkelig er sant at enkelt, repeterende arbeid, tillater tankene å konsentrere seg om bønn. Man kan be stille, kanskje gjenta et vers fra Salmenes bok eller en annen del av Bibelen som har rørt oss, eller en kort bønn som "Jesus, jeg elsker deg." Over tid skjer dette nesten spontant.

 

Vårt arbeid - og her på Tautra Mariakloster er det produksjon av såper og kremer – gir oss et levebrød. Inntektene fra arbeidet setter oss i stand til å ha et kloster her - ikke bare for oss selv, men også for andre som ønsker å komme hit for å be med oss. Ved våre henders arbeid tjener vi også noe å dele med andre som er i nød. Gjennom våre henders arbeid, vår såpe- og kremproduksjon, prøver vi også å dele et budskap om Guds kjærlighet. Det er et sitat fra Bibelen på boksene vi bruker til å pakke såpene i og et bilde av korset på kirken vår på kremkrukkene.

 

I tillegg til vårt såpearbeid, har vi arbeid med matlaging, renhold, klesvask og det å ta vare på alt som er i klosteret - den kjærlige tjenesten vi gir til hverandre og til våre gjester. Dette er også manuelt arbeid. Gjennom vårt arbeid, enten det er såpeproduksjon eller husarbeid, er vi i solidaritet med andre arbeidere.

 

Til tider er arbeidet slitsomt og tyngende, men sånn er det for alle uansett hva slags jobb man har. Noen ganger, når dette skjer med meg, tenker jeg på alle de som jobber i fabrikk mange timer hver dag, eller alle de som har jobber de ikke liker - og jeg ber en bønn for dem.

 

Som våre Konstitusjonerpåpeker, gir arbeid oss en mulighet til å ta del i det guddommelige skaperverket. Arbeid er å skape, på mange måter, utvilsomt når det gjelder såpe, men også når vi arbeider på kjøkkenet og i hagen. Gud utpeker oss i 1. Mosebok til forvaltere av jorden (1,28). Vårt arbeid skal gjenspeile dette, vi skal ha ærbødighet for de ressursene vi bruker.

 

Vektleggingen på manuelt arbeid utelukker ikke studier og seriøs lesing fra våre liv! I teksten fra Benedikt som jeg refererte til i begynnelsen, sier han at det skal være faste tider for arbeid og for lectio eller hellig lesing! Andre steder i regelen anbefaler han bøker vi bør lese:  Bibelen, kirkefedrene (de tidlige biskoper og lærere), de monastiske ørkenfedrene og -mødrene - og for oss cistercienserne, våre egne fedre og mødre fra ordenens begynnelse.

 

Alt det vi gjør - arbeidet vårt, våre studier og vår bønn, skal være midler til fordypning av vårt forhold til Herren. Det er derfor vi går i kloster: å søke Herren og å komme nærmere ham. Det er ikke for oss selv alene vi gjør dette. Vi husker alle trengende i vår bønn - enten det er folk som har bedt om forbønn eller folk hvis behov blir kjent for oss gjennom nyhetene. Alle er Guds folk. I Kristus er de våre brødre og søstre.

 

PICT0894

Benedict, in his rule for monk, our rule of life, prescribes that each day should have set times for prayer, for lectio or sacred reading and for work (ch. 48,1).  Benedict calls prayer, especially the Divine Office, the Work of God – and you might say that  this prayer of praise throughout the day is our main work. 

 

However, like everyone else, we need a source of income.  We must work to earn our living.  Benedict specifies that we do this through “manual labor” or work with our hands for several reasons.  It is what the apostles and the early monks did. The apostle Paul was a tent maker and he continued in this work to support himself even as he proclaimed the gospel.  The earliest Christian monks lived in the desert and some of them supported themselves weaving baskets and raising vegetables.

 

This physical, manual work left their minds free for prayer.  The earliest monks took St. Paul’s exhortation to “pray always” (1Thess 5,17)  to heart, and they strove to be people of continual prayer.  In my own experience, I can say that it is indeed true that the simple, repetitive work, leaves our minds free for prayer.  One can pray quietly, perhaps repeating a verse from the Psalms or another part of Scripture that has touched us, or a short prayer like “Jesus, I love you.”   In time, this happens almost spontaneously.

 

Our work—and here at Tautra Mariakloster it is the production of soaps and creams-- provides a livelihood for us.  The income from our work enables us to have the monastery here – not only for ourselves, but for others who wish to come here to pray with us.   Through the work of our hands, we also earn something to share with others who are in need.  Through this work of our hands, our soap and cream production, we also try and share a message about the love of God.  There is a quote from Scripture on the boxes we use to package our soap and an image of the cross on our church on the jars of our creams.

 

Sheryl - kitchen

In addition to our soap work, there is the work of cooking, cleaning, washing clothes, taking care of all that is in the monastery – the loving service which we give to one another and to our guests.  This, too, is work with our hands.  Through our work, whether in soap production or in the “house” work we are in solidarity with other workers. 

 

At times, work is tiring and even burdensome.  But so it is for everyone no matter what their job.  Sometimes, when this happens to me, I think of all the people who work in factories for long hours of the day, or all those who have jobs that they may not like – and I say a prayer for them.

 

As our Constitutions point out, work gives us an opportunity to share in the divine work of creation and restoration.  Work is creative, in many ways. Certainly at soap, but also in the kitchen, in the garden, taking care of the grounds.  Work is a way that we carry out the Genesis command to be stewards of the earth (Gen 1,28), especially in our reverence for the goods and materials used. 
 

This emphasis on manual labor does not exclude study and serious reading from our life! In the text from Benedict referred to at the beginning of this talk, he says that there should be fixed times for work and for prayerful reading!  Elsewhere in the Rule, he recommends quite a “reading list” – Scripture, the Church Fathers (the early bishops and teachers), the fathers and mothers of the desert – and for us Cistercians, our own fathers and mothers from the early days of our Order.

 

All that we do—our work, our study, our prayer—is to be a means of deepening our relationship with the Lord.  That is why we come to the monastery: to seek the Lord and to grow closer to him.  It is not for ourselves alone that we do this.  We remember in our prayer all who are in need – whether they be people who have asked for prayer or people whose needs become known to us through the news.  All are God’s people.  In Christ, they are brothers and sisters to us.